Utdrag fra dr.art.Frank Høifødts essay om Trine Lindheims kunst. www.FrankArt.no
Trine Lindheim dyrker begrensningens kunst, uten å fornekte friheten. Frodighet og forenkling er stikkord for et mangfold av stiler og teknikker, der kunstneren utnytter materialer og naturlige prosesser på sin egen måte. Det dreier seg om tresnitt, maleri, originale dyptrykk og ulike objekter. Stilmessig forenkling og nærhet til materialer og prosesser er særlig slående i tresnittene. Bilder og gjenstander gir mening uten fasit, og de er visuelt tiltalende – i pakt med naturens egen estetikk.
Det er ikke ensbetydende med å være en livsfjern skjønnhetsdyrker. Et bakteppe for mange av kunstnerens arbeider er vår blinde omgang med planetens sårbare liv og luft, land og hav. Vi aner også sorgen over tapt natur og en uro for vår felles fremtid. Naturens skjebne er vår skjebne.
Motiver kretser poetisk om livets skjønnhet og skjørhet, menneskets forhold til sine omgivelser, til seg selv og hverandre. Flere naturmotiver kan også leses som psykiske prosesser og eksistensielle dilemmaer. I sum dreier det seg om en visuell verden der et insekt og en stjernehimmel er like verdige og tankevekkende motiver, ikke minst fordi en gjennomgående flertydighet åpner for andre perspektiver enn de opplagte. " Dette er den kosmiske og eksistensielle konteksten for mange av Trine Lindheims arbeider. Isteden for å lukke øynene, resignere eller hengi seg til destruktiv nihilisme, spiller hun på lag med "det späde livet", og finner håp i mennesket selv
Les også hele Frank Høifødts essay om Trine Lindheims kunst: Høifødts Essay - pdf
Sommerfuglen:
Sommerfuglen har gjennom ulike tider og kulturer blitt brukt som
metafor for åndelig utvikling, forvandling og gjenfødelse.
Men slik larven forpupper seg og blir til en vakker sommerfugl,
kan vi mennesker også i dette livet, krype fra ”larvestadiet”.
Transformasjonen og metamorfosen sommerfuglen går igjennom
kan være et bilde på menneskets muligheter.
Frigjøring fra alt som holder oss fanget.
Ikke bare ytre forhold, men også våre egne begrensende holdninger og tanker.
Menneskeskikkelsen satt inn i denne sammenheng kan gi tanker med vinger…
Det er også et bilde på mennesket og naturens sårbarhet og
mennesket som en del av en større helhet...
Med blikk på jordklodens tilstand med ødeleggelser
og kriser pga menneskets tunge fotavtrykk
brukes sommerfuglens forvandling som metafor og bilde på
nødvendigheten av forandring…
Natt er stillhet og skapelse. Det er i det skulte alt liv har sin begynnelse. I Trine Lindheims bilder finnes natten som en tilstand av forvandling og reise – fra den lukkede og beskyttede kimtilstanden til friheten i det åpne rom. Beslektede former som frø og båt glir over i hverandre: Liksom frøet bærer noe frem gjør båten det. Den skulte skapelsesprosessen er som en reise gjennom natten –
en reise fra usynlighet til synlighet. Natt er evighet og drøm. Men fra øyeblikket av unnfangelse er natten også tid, stofflige drømmer underveis mot fødsel. Natten bærer alle bilder i seg: bilder av nattsvermeren, bildet av mennesket. Her, i det skulte, skjer det egentlige skapelsens mysterium. I et bilde som ”Oppbrudd” uttrykkes spenningen mellom kaotisk livskraft og ordnende formkraft med sterke og krasse streker som holdes inne av en sluttet form. En form som både er tidløs og midlertidig: ut av den løfter den befridde skapning seg. Nattsvermeren folder vingene ut og forlater puppens hylster. Den har nådd frem til sitt synlige bilde. Den er kommet dit hvor en annen reise kan begynne. For nattsvermeren en reise gjennom en ny natt. Nærmere lyset enn den kommer i en hvit og nordisk sommernatt skal den aldri komme. Nattsvermeren er sommerfuglens mørke søster. Sommerfuglen - sjelens sinnbilde. Trine Lindheims bilder befinner seg i negasjonen av det sensasjonelle og skingrende. De roper aldri høyt. Formen er enkel og naken, elementene få og virkemidlene små. De eier en avklaret ro som gjør dem til meditasjons - objekter midt i tidens rasende strøm av ”levende” bilder.
Ukjente landskaper
i natten oppstår ukjente landskaper Hva jeg kjenner mest til
er bilder,
hva jeg lever,
er også bilde. Dagen drar forbi,
innhyllet i ord.
Natten står stille,
svanger med bilder. Her blir alt til:
På mørke veier
fra evighet til tid,
i landskaper hvor ord ennå ikke finnes. Erik Bystad